Stå opp for klubbfølelsen!

Varegg er en fremragende klubb. For dem som bor i Heien og Formannsvei og Absalon Beyers gate. Åsane er førsteklasses også, for dem som bor på Rolland, i Åmundsdalen og Storåsen. Tilsvarende kan utvilsomt sies om Tertnes. En utmerket klubb for alle som har nærhet til det flotte idrettsanlegget på Åstveit.
Når det gjelder FK Bergen Nord, er jeg rykende inhabil, men jeg tror de aller fleste som ser oss fra utsiden, slik jeg ser Varegg og Åsane og Tertnes, vil mene at Bergen Nord gjør en framifrå jobb i sitt nedslagsfelt og for sine medlemmer.

Gitt at disse observasjonene er korrekte, er det ingen mening i at unge spillere fra Bergen Nord skal søke lykken i våre nærmeste naboklubber, og enda mindre i dem som ligger sør for Eidsvågtunnelen, med mindre, selvsagt, de besitter såpass ekstraordinære kvaliteter at de kan gjøre seg aktuelle for eksempel for en klubb som Brann. Slik Jonas Grønner har gjort.

Hvorfor skjer det likevel? Hvorfor forlater gode Bergen Nord-gutter, med foruroligende regularitet, klubben sin på et tidspunkt i «karrieren» da all fornuft tilsier at de burde bli værende? Hvorfor «shopper» spillere rundt, ofte ivrig støttet av mor eller far eller begge to, etter et tilbud og en mulighet som de innbiller seg kan gjøre dem bedre enn det moderklubben er i stand til?

Jeg har ikke noe fornuftig svar på det, men jeg mener veldig sterkt at vi som ledere, trenere og foreldre har et ansvar for å motvirke denne tilbøyeligheten heller enn å applaudere den.
Fordi: Vi som mennesker har et grunnleggende behov for å høre til, for å være en del av noe, for å forplikte oss til hverandre. Det er ikke bare en del av en kultur, det er langt på vei et instinkt.
Men også fordi: Det er en sunn og altfor sjeldent forekommende ryggmargsrefleks i våre dager å være lojal, å være trofast, å vise ansvar for klubben sin og lagkameratene sine. Klubbfølelse er en kvalitet i seg selv, og det er ikke en kvalitet som utelukkende kommer klubben til gode, den er også i de aller fleste tilfeller berikende for spillerne. De relasjonene man utvikler i fotballen, blir i mange tilfeller livslange, og noen ganger også livsdefinerende. Intet mindre.

Det er bare én av mange gode grunner til at vi må stå opp for klubbfølelsen. Det innebærer at vi må stå opp for klubben. Ikke som en fullkommen eller feilfri organisasjon, men som en viktig institusjon i nærmiljøet. Kanskje den aller viktigste i tillegg til skolen og familien. Den er der alltid, hver dag, året rundt. I tiår etter tiår tar den imot barn, ungdom og voksne og gjør sitt beste for å følge opp, ta vare på, skape begeistring, skape fellesskap, utvikling, stolthet og tilhørighet. Klubben og dens ildsjeler fortjener lojalitet, ikke likegyldighet.
Klubbskifte er ikke alltid feil, det kan noen ganger være berettiget, men det er min oppriktige mening at i de aller fleste tilfellene fører det ingenting godt med seg, snarere tvert imot. Forestillingen er den klassiske, at det er grønnere på den andre siden av gjerdet. Oftest er det ikke det, og det er min erfaring etter snart femti år i lokalfotballen, at den store majoritet av klubbskifter ikke gir tilsiktet effekt. Påfallende ofte ender det med at spilleren ikke oppnår den fremgangen han eller hun (eller foreldrene!) håpet på, og altfor ofte blir resultatet at utøveren slutter med fotball, skuffet og desillusjonert.

Det er en utbredt misforståelse at et klubbskifte er nødvendig for at treningshverdagen skal bli bedre, at konkurransen skal bli tøffere, at bedre medspillere skal bidra til utvikling. Dette er å fraskrive seg ansvar for egen utvikling, og det er en omseggripende lidelse. Best blir den som trosser litt vanskelige rammevilkår og selv legger ned den innsatsen som kreves. Jeg tror ikke at Hausvik kan ta æren for at Mons Ivar Mjelde ble en toppspiller i norsk fotball, like lite som jeg tror at Bergen Nord kan ta æren for at Eirik Skjælaaen og Arne Sandstø ble det. Jeg tror den x-faktoren som krevdes, fantes i utøvernes egen personlighet.

Klubbfølelse er en kvalitet som dessverre er blitt umoderne. Vi som er voksne, har et stort ansvar for å gjenreise denne kvaliteten. Da må vi slutte å være likegyldige til om våre barn spiller fotball her eller der, og vi må iallfall slutte å oppmuntre dem til å skille lag med gode kamerater eller venninner for å søke lykken et annet sted. Bor du et sted på kyststripen mellom Morvik i sør og Steinestø i nord, skal og bør klubben din hete FK Bergen Nord helt til du blir hentet til en større klubb. Det er det vi må formidle til våre barn.