Kraften i drømmene

De aller, aller fleste våkner på et eller annet tidspunkt opp og innser at det ble med drømmen. Det er bare de aller mest talentfulle og standhaftige forunt å se dem gå i oppfyllelse. For ingenting er lettere enn å drømme, og lite er vanskeligere enn å ta de praktiske konsekvensene av dem. Treningstimene, smerten, ensomheten og alle forsakelsene.

Den gangen jeg vokste opp, før Bjørnebye og Solskjær og Ødegaard, før Einar Jan Aas og Åge Hareide hadde vist at det var mulig å ta steget ut i den internasjonale fotballverdenen, var det ikke så naturlig å drømme stort. Mine fotballhelter var ikke fotballspillere, de var guder, eller iallfall overmennesker. Peter Lorimer, Billy Bremner, Eddie Gray, Allan Clarke og Norman Hunter (i Leeds United). De var mine helter, mine guder. Så opphevet var deres posisjon at det ikke engang var til å drømme om noen gang å komme dit.

Jeg fant andre forbilder som representerte det oppnåelige. Jeg drømte om å bli like god til å trikse som Steinar Mjelde. Jeg drømte om å skyte like hardt som fetteren hans, Johan Mjelde. Jeg hadde et håp om en gang å spille på lag med dem, og med Arne Hopsdal og Asmund Nyheim på A-laget til Norna-Salhus, forløperen (sammen med Hordvik IL) til FK Bergen Nord.

Jeg oppnådde det, men også litt mer. Jeg oppnådde å spille på det høyeste nivået i norsk fotball, sammen med Anders Giske og Neil MacLeod og Bjørn Tronstad, mot Tom Lund og Odd Iversen og Svein Grøndalen, om noen ennå skulle huske dem. Selv om drømmene mine i utgangspunktet var beskjedne, ble det faktiske resultatet av dem etter måten bra.

Jeg mener ikke med dette å si at dere som er unge i dag, må drømme mindre og mer nøkternt. Det jeg prøver å si, er at selv om de store drømmene ikke går i oppfyllelse, så er ikke fotballivet av den grunn over eller forgjeves. Noe av det tristeste jeg opplever, er å se begavede fotballspillere med mange gode år foran seg, gi seg. Ofte før de er ferdige med tenårene.

Etter bare én sesong, var min tid i Brann forbi. Jeg vendte tilbake til Norna-Salhus, til kameratene mine, til miljøet mitt, til hjembygden min. Der levde jeg resten av mitt fotballiv, og der er jeg fremdeles. I nesten femti år har jeg virket i dette miljøet, og det har gitt meg mye meTenk på det den dagen du innser at Manchester United er utenfor din rekkevidde. Tenk på det den dagen du erkjenner at du ikke orker å legge ned den jobben som Mons Ivar Mjelde og Arne Møller og Stig Inge Bjørnebye la ned for å krone sine fotballiv. Tenk på det den dagen det går opp for deg at talentet ditt kanskje ikke likevel var så enestående som du trodde at det var.

Tenk, den dagen du står der og er litt lei deg for at de store drømmene ikke lar seg realisere, at det går an å drømme litt mindre. At det fremdeles går an å finne enormt mye glede, begeistring, samhold og kameratskap i fotballen. At det likevel går an å gjøre fotballivet langt og innholdsrikt og meningsfylt.

Knut Langelandr enn jeg noen gang vågde å drømme om som gutt. Idretten, og fotballen i særdeleshet, ble livsdefinerende for meg.

En fotballkarriere er avgrenset. Det er noen grunnleggende fysiske faktorer utenfor den menneskelige kontroll som nådeløst avgjør det. Men et fotballiv kan være så langt som du vil at det skal være. Jeg hadde de beste opplevelsene i mitt fotballiv sammen med mine aller nærmeste kamerater i Norna-Salhus og Bergen Nord, og vi er omgangsvenner til denne dag. Tenk på det!