Opprykk til 3 divisjon er klart!

Vi var der ikke alle sammen, men vi var der ganske mange og fikk oppleve et historisk øyeblikk. Vi var en storfamilie som klemte og kysset og jublet som om vi var inderlig glade i hverandre, alle sammen, og hadde vært det hele livet.

Bjarg-Bergen Nord 1-2 (0-2)
4. divisjon avd. 2, Stavollen kunstgress.
Mål: 0-1 Morten Stenhjem (18.), 0-2 Steffen Egesund (20.), 1-2 (69.).

Vi sto der i en atmosfærisk elv, som ikke bare var meteorologisk, men også emosjonell. Selv klamret jeg meg til en flaggstang, symbolsk nok, på en dag da alle flagg burde heises, og kjente følelsene velte frem i meg. Jeg vet ikke helt om det var regn eller tårer som trillet nedover kinnene da dommerens fløyte lød for full tid. Det var iallfall et helt vanvittig deilig øyeblikk etter en uke med intens neglebiting, tabellesing og ulike scenarier på netthinnen.
Jeg har hatt forskjellige bilder. Mest har jeg forsøkt å mane fram bildet av suksess, naturligvis, av jubel og begeistring, men de har trengt seg på, også de bildene jeg ikke har villet se. Av nederlag og depresjon. Av selvmål og tabber og høye skuldre. Av frykt.

Men det var fryktløse gutter som skred til verket på Stavollen, på banen der vi sikret førsteplassen i 5. divisjon for ganske nøyaktig et år siden. Nå sto vi der igjen, mange av de samme supporterne, mange av de samme spillerne, og opplevde nok en milepæl, nok et høydepunkt, faktisk det hittil største i klubbens tretti år lange historie. Vi har sant nok vært i 3. divisjon før, men ikke i en så spisset 3. divisjon. Nå har vi, teoretisk sett iallfall, bare Brann, Åsane, Nest Sotra og det laget som rykker opp fra årets 3. divisjon, foran oss på rankinglisten i Hordaland Fotballkrets. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende for et fotballag som for to år siden, i oktober 2016, rykket ned til sitt laveste nivå noensinne, 5. divisjon.

Jeg må innrømme at jeg kjente på skam den gangen. Det var ikke klubben verdig.
Nå kjenner jeg på en uendelig stolthet over en gjeng som har tatt sjumilssteg på kortest mulig tid, som har stått for to opprykk på rad og overrasket hele den lokale fotballfamilien. Det er stort å lese på FB alle som gratulerer og har latt seg overraske over prestasjonen.
Det er mange som skal takkes. Trenerne, Mathias og Marcus, har åpenbart vært sentrale. Spillerne som har gjort jobben. Tobben, vår utrettelige oppmann som har vært limet i laget de gangene det har buttet som verst. Arild Markussen, som i kulissene over år har bidratt til at talentene har blomstret og fortsatt blomstrer. Håvard Hauge, sportslig leder herrer. Styret. Daglige ledere. Listen er lang, men listen over dem som må være med å dra lasset i sesongen som kommer er enda lengre.
For vi må rigge oss for det som venter. En ny divisjon, reiser, nye krav til arrangement og så videre. Organisasjonen må profesjonaliseres, og så må vi ha mer penger. Ikke for å kjøpe spillere, for det skal vi ikke gjøre. Vi skal gjøre dette på Bergen Nord-måten. Sørge for å bli så gode som vi kan bli i kraft av oss selv. Den modellen må si stole på. Så kommer det sikkert noen og banker på døren og vil være med på dette eventyret.

Men vi trenger mer penger for å legge til rette for at vi som lag og klubb kan utvikle oss videre. Dra på treningsleir, finansiere reisene til bortekampene etc. Jeg håper og tror det finnes noen der ute som har lyst til å profilere seg gjennom vår klubb. Ikke fordi vi er så mye i media, men fordi vi gjør det på vår måte. Og du verden hvor deilig det er å lykkes med en modell som så til de grader skiller seg fra dem vi nå skal konkurrere med. Lysekloster, Sotra, Fyllingsdalen, Øystese, Varegg osv (med forbehold om at en av dem rykker opp og minst en av dem rykker ned).

Kampen mot Bjarg ble en påkjenning for alle med hjertet i Bergen Nord. Vill jubel over to tidlige scoringer, som begge lyste av vinnervilje. Så intens neglebiting etter at Bjarg reduserte med ennå en halv omgang igjen å spille. Rapportene fra Arna hadde i utgangspunktet vært positive, men våre opprykksrivaler kjempet seg tilbake fra 1-3 til 4-3-seier, med ti mann på banen. Hadde vi sluppet inn ett mål til, hvilket vi var nær ved å gjøre ved et par anledninger på en bane som passet usedvanlig dårlig for den klassiske, ballbesittende Bergen Nord-stilen, ville det vært uavklart i en uke til hvem av oss som kom til å rykke opp.

Jeg vet ikke om jeg ville ha overlevd det.
Til slutt kunne vi skåle i champagne og ta del i feiringen, hele storfamilien som var samlet under skybruddet på Stavollen. Klemmer, gratulasjoner, jubel og ellevill begeistring. Tusen takk for opplevelsen til alle som gjorde denne drømmen virkelig!

Det var ikke opprykk som var drømmen, la det være sagt. Det var ikke dette som var målet opprinnelig. Den var langt mer edruelig. Målet var en plassering som ville gi oss en plass i neste års NM-turnering. Men så har vi sett at vi har vært gode nok. Dette finnes det ikke vitenskapelig belegg for, det er bare avansert synsing, men jeg mener det er vi som har spilt den beste og mest voksne fotballen, det er vi som har prestert jevnest, og slik har en fjern tanke blitt til en drøm og etter hvert et konkret mål. Vi ville være med hele veien inn, og nå er vi der, på toppen av tabellen. Uinntagelig for alle bak oss. Med én serierunde igjen å spille.
Arna Bjørnar i Salhus neste lørdag klokken 15.30. Da venter jeg å se en enda større storfamilie i Gamlevegen. På plass for å hylle mesterne (ja, det er pompøst når vi snakker om 4. divisjon, men for meg er de mesterne. Faktisk mesterne over alle mestere. Jeg skjønte ikke i går, på vei til Stavollen, hvorfor så mange svingte til venstre mot Lagunen når verdens viktigste fotballkamp skulle spilles et par rundkjøringer lenger syd), og gi dem et ekstra puff på det som blir en tøff vei videre. “Pokalen” er sikret, men vi har fortsatt minst én ambisjon å oppfylle, og det er å beholde Salhus som vårt fort. Nå har vi ikke tapt på vår hjemmebane siden Nordhordland vant 6-2 i den siste kampen i den fryktelige 2016-sesongen.
Vi vet ikke hva som venter i 3. divisjon, men vi vet at vi må ut og reise. Kanskje til Rogaland, kanskje til Sunnmøre. Motstanden blir av et annet kaliber, det er det ingen tvil om, men laget som har rykket opp to divisjoner på like mange år, har ennå ikke nådd sitt fulle potensial. Trolig har vi den yngste snittalderene i vår avdeling. 15-åringer, 16-åringer, 17-, 18-, 19-, og 20-åringer og bare et par ringrever. Dette er gutter som hver for seg kan bli utrolig gode fotballspillere, men som sammen kan oppnå ting som de vil ha med seg gjennom resten av livet. For ingen følelse er bedre eller sterkere eller mer bestandig enn den av å få ting til sammen med sine aller beste kamerater.

Tusen takk, gutter, for en helt enorm sesong! Takk for at jeg slipper klumpen i magen i enda en uke, så snakkes vi om en uke!

-Knut Langeland